Fakta

  • Lakseoppdrett er en svært ressurseffektiv form matproduksjon
  • Norsk havbruk har relativt liten påvirkning på naturen
  • Havbruksnæringens største utfordring er rømming og lakselus
  • Næringen har en nullvisjon for rømming. Antall rømminger er redusert med 87 prosent fra 2006 og frem til i dag
  • Lakselus finnes naturlig i sjøvann på den nordlige halvkule.

Kilde: laksefakta.no

Professor ved institutt for biologi på NTNU i Trondheim, Kjell Inge Reitan, forteller at NTNU har etablert tematiske satsningsområder som går på tvers av de ulike fagdisiplinene.

- Et slikt tematisk satsningsområde er Havromsvitenskap og –teknologi. NTNU Havrom har fokus på ulike fagfelt, som maritim transport, operasjoner i Arktis, og marine mineraler, og nettopp også på bærekraftig sjømat og marine bioressurser. Dette omhandler høsting, produksjon av fisk og bruk av marine bioressurser.

-Fokuset vårt er en bærekraftig utvikling av havbrukssektoren, forklarer Reitan

- Vi er en kystnasjon, og har en lang kyststripe, hvor vi produserer og høster store mengder sjømat på en industriell måte. Oppdrett i Norge er litt skeivt i forhold til resten av verden, for her dyrkes vi nesten bare laks og ørret. I tall fra 2012, var 98% av vår akvakulturproduksjon laks og ørret i sjø.

- Internasjonalt er oppdrett av marinfisk liten, mens det produseres mye ferskvannsfisk og alger. Så vi er litt spesielle i vår sjøbasert oppdrett av fisk, sier Reitan.

Nye fôrkilder

- Fôret som vi gir til laksen  har vært basert på bruk av fiskemel og fiskeolje, som blir laget av innfanget industrifisk. Laksen er avhengig av å bli tilført de livsviktige omega 3 fettsyrene som vi finner i marint plankton og fiskeolje. Tilgangen på fiskeolje er begrenset og når fiskeoppdrett skal vokse videre må vi finne  nye fôrkilder, sier Reitan. – Både fôrbransjen, industri og forskningsmiljø forsker på dette. Det er flere mulige kilder, vi kan høste lengre ned i næringskjeden eller finne nye ikke beskattede fiskearter. En mulighet er å dyrke mikroorganismer og alger på land i reaktorer. Dette er det naturlige fôret i den marine næringskjeden.  

Oppdrettsteknologi

Framtidens oppdrettsteknologi må være tilpasset fiskens behov og lokalitetens egenart. Når man flytter produksjonen til mer eksponerte områder betyr det anlegg som er spesielt robuste og pålitelige.

- På NTNU jobber vi med bl.a. med optimalisering av merdkonstruksjoner og forankringssystemer, og utvikling av digital teknologi for bruk i drift og overvåking av oppdrettsanlegg. Oppdrettsanleggene må tåle sterke belastninger og store bølgehøyder, og være pålitelig i tøffe omgivelser. Samtidig er det viktig at aktiviteten drives innenfor naturens rammer, slik at vi ikke får negative miljøbelastninger.

Akvakultur kan bli enda viktigere

I 2050 er det anslått at vi blir over 9 milliarder mennesker, og matbehovet øker.

- Akvakultur kan bidra til å dekke dette behovet. Da må vi utvikle en sikker og robust teknologi for havbruksnæringen og finne nye fôrkilder, forteller Reitan. Dette er en viktig motivasjon for NTNU Havrom, som har «Bærekraftig utvikling av havrommet» som sin visjon. Vi ønsker å bidra til denne visjonen gjennom målrettet havbruksforskning og –utdanning, avslutter professoren.