- Havbruksnæringen er en næring med mange muligheter og hvor forventningene til vekst er store. I takt med økt produksjonsvolum vil næringen få enda flere utfordringer knyttet til miljøpåvirkning. Det er dette vi arbeider med og driver vår forskning rundt, sier Kjell Inge Reitan som er professor i akvakulturøkologi ved institutt for biologi ved NTNU.

På NTNU har de samlet 23 doktogradsstillinger som arbeider sammen for å finne intelligente løsninger for å karakterisere miljøinteraksjoner i havbruksnæringen. De viktigste utfordringene som lakseoppdrettsnæringen står overfor er knyttet til avfall fra produksjonen i merdene, lakselus, rømming og forholdet til villaksstammene. Det er særlig utfordringene knyttet til lakselus og avfall fra merdene som de arbeider med på NTNU.

Avfall fra merdene

- I en merd er det gjerne 200 000 oppdrettslaks som slaktes når de veier et sted mellom fem og seks kilo. For få en fisk med denne biomassen må det fôres og man har i dag en fôringsfaktor på litt mer enn én. Mye av den energien som fisken får fra det tørrfôret den spiser, går til stoffskifte og til å puste. Da dannes det avfallsstoffer i form av ulike næringssalter og CO2 i tillegg til avføring og fôrrester som sedimenteres på bunnen, forklarer Reitan.

Stoffene er naturlige, og miljøet rundt kan ta seg av stoffene og omsette dem. Problemene oppstår imidlertid når det blir for mye av dem til at økosystemet klarer å nyttiggjøre seg det. Da kan man få endret bunnforhold. For eksempel kan det oppstå oksygenfrie soner der det utvikler seg anarobe bakterier og råtten lukt.

- En løsning er å legge anleggene på steder der det er god vanntransport slik at avfallsstoffene ikke konsentreres ett sted, men blir transportert bort. Derfor er det viktig å modellere strømforholdene langs kysten for å finne de stedene der det er gunstigst å legge oppdrettsanleggene, sier han.

Ved NTNU bruker de også begrepet integrert havbruk. Det betyr å benytte avfallet fra en kultur som ressurs for å dyrke frem en ny kultur:

- Avfallet som inneholder CO2 og uorganiske næringssalter er en ressurs for dyrking av tang og tare. Det gjør at vi kanskje kan bruke avfallsstoffene fra oppdrettsnæringen som innsatsfaktor i en ny fremtidig akvakulturproduksjon.

- Kanskje kan vi også montere installasjoner på sjøbunnen under merdene hvor vi dyrker frem ulike dyr som lever av slammet fra merdene. Aktuelle arter kan være kråkeboller, sjøpølser og børstemark, og da kan dette kanskje også bli en ny næring. Det er denne typen løsninger vi leter etter, sier professoren.

Lakselus

- En annen stor utfordring er lakselusa. Den bor naturlig i sjøen, men nå har vi skapt et gedigent matfat der den kan boltre seg fritt og formere seg. Dette skaper problemer for oppdretteren, det fører til dårligere fiskevelferd, men mer lakselus kan også bli et problem for de ville laksestammene. Derfor prøver vi å skaffe mer kunnskap om hvordan lakselusbiologien er i oppdrettsanleggene. Blant annet søker vi etter bedre forståelse rundt hvordan dagens bekjempningsmetoder påvirker lakselussituasjonen, sier han.

Ved NTNU undersøker de med andre ord de ulike tiltakene som gjøres mot lakselus og ser på effekten av dem. Hensikten er å forklare mekanismene slik at man kan gjøre de rette tiltakene til enhver tid. Mye av denne forskningen gjør NTNU sammen med oppdrettsnæringen.