Av Anders Kallerud, Direktør havbruk i Brødrene Dahl AS.

Som relativt ny i næringen er jeg svært forundret over det graverende misforholdet mellom fakta og det som presenteres i media. Enkeltelementer trekkes ut og vris på, uten å settes i perspektiv.

All matproduksjon påvirker naturen og miljøet. En forutsetning for å sikre mattilførselen må derfor være et «akseptabelt» økologisk fotavtrykk, siden matproduksjon uten fotavtrykk ikke er realistisk. Med den raskt økende befolkningen i verden blir det stadig flere munner å mette, og landbruket kan ikke brødfø alle. Beregninger viser at verden trenger 70 prosent mer proteiner i 2050 enn i dag. Behovet for fisk og sjømat er beregnet å øke med 150 prosent frem til 2050. Frederic Hauge i Bellona beskriver det som «harry» at mange miljøvernorganisasjoner ikke innser at maten vi spiser må produseres. De angriper absolutt all matproduksjon. Målsettingen må selvsagt være å gjøre den mest effektive og bærekraftige matproduksjonen enda bedre.

Storfekjøtt den stygge ulven

Sterke følelser, særinteresser, agendaforskning og lemfeldig omgang med fakta og statistikk i den offentlige debatten i Norge, gjør at havbruk kan se ut som verstingen i klassen. Det motsatte er tilfellet. Det er storfeproduksjonen som er «den store stygge ulven». CO2-fotavtrykket for produksjon av storfekjøtt er 30 kilo per kilo kjøtt. For svin er avtrykket seks kilo, mens produksjon av oppdrettslaks, torsk og kylling avgir under tre kilo CO2 per kilo spiselig mat.

Akvakultur er den mest effektive animalske proteinproduksjonen. Det trengs åtte-ni kilo fôr for å produsere en kilo storfekjøtt, tre kilo for å produsere en kilo svin og to og en halv kilo for å produsere en kilo kylling. Oppdrettslaksen er vinneren, og trenger bare 1,2 kilo fôr til en kilo laksefilet. Dette fordi fisken er vektløs i vann og har et veldig lett skjelett. Husdyrene på land må ha kraftige skjeletter og bruker mye energi for å motvirke tyngdekraften. Fisken har dessuten samme temperatur som omgivelsene og bruker ikke energi for å opprettholde en konstant kroppstemperatur.

Det er oppsiktsvekkende at 36 prosent av Norges befolkning tror at oppdrettslaksen er full av antibiotika. Faktum er at dette problemet ble løst tidlig på 1990-tallet etter utvikling av effektive vaksiner. Dermed stupte antibiotikabruken i norsk oppdrettsnæring med 99 prosent. Bransjen er nå nesten i null.

Oppdrettsnæringen bruker i dag kun fire prosent av den mengden antibiotika som blir benyttet til produksjon av kjøtt. Det meste av denne antibiotikaen går dessuten til å behandle rensefisk, ikke matfisk. Det går nå mer antibiotika til norske kjæledyr enn til hele den gigantiske oppdrettsnæringen. Bruken av pesticider i norsk landbruk er 780 tonn per år og i norsk hagebruk 170 tonn. I fiskeoppdrett brukes bare 10 tonn.

Bærebjelke i mange lokalsamfunn

30-35 prosent av de globale klimautslippene kommer fra matproduksjon. Avskoging er en stor global utfordring, og jordbruk og husdyrhold krever store areal. Bare to prosent av matproduksjonen kommer fra havet, som dekker 71 prosent av kloden. Dagens norske lakseoppdrett kan samles på et areal tilsvarende Andøya. Med fem millioner innbyggere sørger lakseoppdretterne for at vi er «mangedobbelt» sjølberget.

Næringen eksporterer hele 14 millioner måltider hver dag! Dette er et svimlende volum, og utgjør en million tonn på årsbasis. Til sammenligning produseres det 131.000 tonn storfekjøtt, 81.000 tonn svin og 85.000 tonn kylling i Norge.

Havbruk sysselsetter

25.000 mennesker, og svært mange av arbeidsplassene er i grisgrendte strøk. Oppdrettsselskaper og havbruksleverandører er viktige bærebjelker for små lokalsamfunn langs hele kysten, noe mange politikere synes å se bort ifra.

Det gis inntrykk av at norsk oppdrettsnæring ikke bryr seg om miljøpåvirkningene. Faktum er at over ti prosent av brutto eksportverdi brukes på bekjempelse av lakselus alene.

Enkelte ønsker å skape et inntrykk av at det skjer ukontrollerte utslipp fra næringen. Faktum er at myndighetene fører streng kontroll og det jevnlig tas såkalte MOM-prøver under og rundt anleggene. Fiskeridirektoratets årlige gjennomgang av miljøovervåkingen av bunntilstanden under oppdrettsanlegg bekreftet i 2016 den gode trenden fra tidligere år. 95 prosent av lokalitetene får tilstand «god eller meget god» både under anleggene og i området rundt. Det er for øvrig dokumentert at næringens «kloakkutslipp» ikke har negative effekter for fjord- og kystøkologien. Vi snakker om utslipp av organisk materiale.

Bør stimulere til lukkede sjøanlegg

Til tross for kraftig økning av oppdrettsproduksjonen de siste 30 årene har antallet rømt oppdrettslaks og innslaget av rømt laks i vassdragene sunket betydelig. Her gjøres det mye forskning og godt arbeid fra alle involverte for å få bedre faktagrunnlag på bordet og å opprettholde en god helsetilstand i norske lakseelver. Norge er det eneste landet i Nord-Atlanteren som ikke har opplevd kraftig reduksjon i villfangsten av laks siden slutten av 1980-tallet.

Myndighetenes bånd på produksjonsveksten i havbruksnæringen og ordningen med utviklingstillatelser har medført livlig innovasjon og mange gode ideer. Disse kjemper i dag om myndighetenes gunst og finansiering i mange-hundre-millionersklassen. Konseptene går i forskjellige retninger, fra offshore og eksponert produksjon via nedsenkbare anlegg til lukkede merder i sjø. Det er også lansert hybridløsninger med postsmolt på land og påvekst i tradisjonelle eller innovative merdløsninger i sjø. Grundige analyser viser at de totale produksjonskostnadene ikke vil variere mye med de forskjellige utviklingsretningene.

Regelverket for utviklingstillatelsene er helt teknologinøytralt. Selv om en av de viktigste forutsetningene for havbruksnæringens suksess i Norge har vært den lange kystlinjen med mange godt beskyttede lokaliteter, stimulerer ikke myndighetene spesielt til å bygge videre på dette komparative fortrinnet. Nye muligheter åpner seg på kort sikt for leverandørindustrien, spesielt fra oljeindustrien og shipping, men så langt er anleggene som er godkjent for utviklingskonsesjoner så store at de må produseres i utlandet. Slike offshore havbruksanlegg kan plasseres hvor som helst, gjerne nærmere markedene enn i Norge. Teknologioverføring for å bygge oppdrettsproduksjon i utlandet vil uunngåelig skape konkurranse til havbruksnæringen her hjemme. En fullskala laksefabrikk på land i USA vil ha svært kort transportvei til de amerikanske forbrukerne. Dertil vil jo «made in the USA» også bidra «to make America great again». Etter min mening burde næringen gis de beste muligheter til å vokse videre i Norge, og stimuleres ut fra de naturgitte komparative fortrinnene vi har. Innovasjonen bør rettes mot lukkede merder i sjø som kan legges på lokaliteter som i dag har åpen merdproduksjon. Landbasert og offshoreproduksjon kan rett og slett bli en konkurrent til Norge som oppdrettsnasjon. Med slik teknologi kan produksjonen flyttes hvor som helst i verden. Vi må ikke tro at det kommer av seg selv å beholde Norges ledende posisjon som laks- og ørretprodusent.