Av Kristian Henriksen, daglig leder i BDO

Mulighetsstudien, Verdiskapning basert på produktive hav 2050, som pekte på en mulig produksjon av fem millioner tonn laks i 2050, estimerte også potensialet for eksport av norsk havbruksteknologi. For 2050 ble teknologieksporten estimert til å utgjøre i overkant av 50 prosent, av en total omsetning på 124 milliarder kroner. Med bakgrunn i den norske oppdrettssuksessen og et økt matbehov på opp mot 70 prosent fram mot 2050, øker interessen for norsk teknologi som lar oss dyrke havet.
Denne etterspørselen kommer nå ikke bare fra andre lakseproduserende land som Chile, Canada og Skottland, men i stadig større grad fra nye markeder over hele verden. Land som Brasil, Mexico, Spania og Indonesia ser alle etter muligheten for å utvikle en egen oppdrettsindustri, basert på andre arter enn laks. Med hjelp av norsk teknologi og kompetanse kan vi bidra til å utvikle disse mulighetene, og samtidig skape nye markeder for norske teknologiske løsninger.

Et tett samarbeid mellom myndigheter, leverandører, oppdrettere og FoU-miljø har i Norge skapt ny teknologi og løsninger som har gitt økt bærekraft i norsk lakseproduksjon. Kombinert med gode lover og reguleringer har man blant annet redusert antall rømninger fra norsk lakseoppdrett, og sluttet å bruke dårlige produksjonslokaliteter. Dette er teknologi- og kunnskapsbehov som utenlandske oppdrettere også har, og hvor teknologiutviklingen for norske lakseoppdrettere vil være med på å åpne nye internasjonale markeder for norske teknologileverandører.

Nye produksjonsområder

Norge har en av verdens beste kystlinjer for produksjon av laks. Temperaturen passer lakseproduksjonen bra, og vår beskyttede kystlinje består av fjorder, øyer og skjær - perfekt for oppdrett. Svært få land har like gode naturgitte forhold, noe som skaper et behov for ny teknologi og nye oppdrettsarter.

Behovet for nye produksjonsområder, både mer skjermet, mer eksponert og på land, har de siste årene drevet fram en stor innovasjonskraft. Denne illustreres aller best av utviklingstillatelsene her hjemme i Norge, men også av store investeringer i landbasert oppdrett, både her hjemme og i utlandet.

Ocean Farming er allerede satt i drift, og representerer noe av det ypperste innenfor eksponert teknologi. Dette har gitt teknologien stor oppmerksomhet verden rundt, og spesielt land med en eksponert kystlinje, venter spent på de første resultatene fra utviklingsprosjektet.

Innenfor landbasert teknologi er det blant annet investeringene i Fredrikstad og utenfor Miami, USA, som har vekt stor oppmerksomhet. Begge satser tungt innenfor fullskala landbasert produksjon av laks, og skulle dette lykkes vil mange andre komme etter. Dette representerer et stort potensial for norske leverandører.

Også lukkede løsninger for oppdrett i sjø vil kunne åpne opp nye muligheter for norske teknologileverandører. Disse vil muliggjøre oppdrett på områder som i dag ikke kan brukes, eksempelvis på grunn av for svak strøm, feil temperatur eller for dårlig vannkvalitet. Kanskje vil denne teknologien muliggjøre lakseoppdrett i Middelhavet og tunfiskoppdrett langs kysten av Norge en gang i framtiden.

Til slutt er det ofte lett å glemme hvor viktig den kostnadseffektive merdteknologien har vært for utviklingen av norsk og internasjonal lakseoppdrett. Denne teknologien vil også i framtiden være viktig, og nye merdbaserte løsninger vil møte behovet til krevende norske oppdrettere og behovet for løsninger i land som India, Ghana og Indonesia.

Samlet sett vil norske teknologileverandører levere til et stort spekter av driftsstrategier innenfor fiskeoppdrett i framtiden, og samarbeidet mellom myndigheter, leverandørindustri, oppdrettere og FoU-miljø vil bli enda viktigere i årene framover.