Tekst: Runar Gjerp Solstad, forsker i Nofima / Foto: Lindunn Mosaker Boge
Se for deg at du drar ut en solskinnsdag og fisker, du får en anselig fangst og kommer i land meget fornøyd. Etter å ha dratt opp båten er det på tide å sløye, vaske og kanskje til og med filetere fisken. Innvoller og blod gis til måkene, sånn at alle skal få seg et herremåltid.
Denne fordelingen der du fikk kjøttet og måkene resten, fungerer veldig fint ute på privat fisketur, men det kan også argumenteres ganske godt for hvorfor det ikke nødvendigvis fungerer like fint i en større skala.
Etter primærproduksjon i både kjøtt-, fiske-, meieri- og vegetabilsk industri, gjenstår det fortsatt mye ubrukt, proteinrik biomasse. I Nofima forsker vi på flere områder for at det vi kaller restråstoff skal utnyttes på en betydelig mer bærekraftig måte enn det som er tilfelle i dag.
Dersom et industrielt fiskefartøy har brukt drivstoff, mannskap, båt og tid på å dra inn fangst er det jo merkelig at en stor del av fangsten går rett tilbake i havet igjen? Dette er sløsing både med biologiske ressurser og penger. Om man i stedet kunne bruke restråstoffet til noe mer konstruktivt enn å mate måkene med, eller kaste på havet, er det ganske enkelt å se at det er fordelaktig.
En tverrfaglig prosess
Hvordan øke verdiene av noe som i utgangspunktet kastes eller går til ensilasje (konservering med syre) og selges som dyrefôr eller annet som ikke gir veldig høy inntjening? Og ikke minst, hvordan kan man øke verdien så mye at det er verdt tida og kostnadene det tar å gjøre det? For ja, det tar ofte mer tid og krever mer arbeid, enten med prosessering til havs, eller fordi en må frakte restråstoffet tilbake og dermed bruke kapasitet som ellers kunne vært brukt til salgbart fiskekjøtt.
Hvordan man vil ha produktet avhenger selvfølgelig av hva man ønsker å bruke det til. Det gjelder å identifisere de riktige markedene for å få solgt produktet. Derfor sier vi at jobben med utnyttelse av restråstoff i aller høyeste grad er en tverrfaglig prosess og det er ikke uvanlig at både markedsforskerne, økonomene, biologene og kjemikerne jobber sammen med dette.
Mangel på kunnskap
Når den optimale prosessen er funnet, gjelder det å oppskalere sånn at man har et salgbart produkt til de markedene man har identifisert og man har akkurat råstoffet til å fylle plassen. Like utenfor Tromsø har Nofima et nasjonalt pilotanlegg – Biotep – som kan lage næringsmiddelgodkjente produkter og på den måten kan vi hjelpe en kunde hele veien til salgbare produkter. I dialog med forskning og industri ser vi at det fortsatt er mangel på kunnskap rundt hva disse råstoffene kan brukes til, og hva markedspotensialet egentlig er. Det gjør at mange er forsiktige med å sette i gang prosjekter og investeringer rundt restråstoff. Dermed går potensielt verdifull biomasse i stor grad til lite betalingsvillige markeder, slik som ensilasje, jordforbedring eller varme.
Gjennom fyrtårprosjektet Peptek, jobber forskerne i Nofima med å skaffe økt kunnskap om råstoffene og hvordan de kan utnyttes på best mulig måte, om prosesseringsmetoder og hvordan råstoffkvalitet og prosessering påvirker produktkvaliteten, om produktmuligheter og produktegenskaper som smak, lukt, funksjonelle egenskaper, kjemisk sammensetning, bioaktivitet og biotilgjengelighet, og om produktenes marked og verdi i et bioøkonomisk perspektiv.